Fortelleren er essensiell for måten vi forstår og leser på. Inkluderer alt fra noveller til romaner, og har innvirkning på hvordan vi forstår filmene vi ser. Følgende kommer en guide til de forskjellige fortellertypene du blir introdusert til i grunnskole- og ungdomsskoletekster, og hvordan du bruker disse typene i en analysesituasjon.
Fortellertyper
Fortelleren er den som presenterer og forteller historien for leseren eller betrakteren i en novelle, en roman, et episk dikt eller i en film. Det er den delen av teksten som lar oss sympatisere eller identifisere med karakterene og hendelsene i historien. På samme måte er det fortelleren som styrker hvilke karakterer vi ikke minst sympatiserer med. Formulert på en annen måte: Fortellertypen i en tekst styrer måten vi leser og forstår teksten på.
Når man skal analysere fortellermåter, skiller en mellom personal-og autorale fortellermåter. Innenfor personal skiller en mellom jeg-person eller 1.person og tredjepersons synsvinkel. Innenfor autoral synsvinkel skiller en mellom en refererende og allvitende fortellermåte. Imidlertid er det også en fjerde, mindre brukt type: den upålitelige fortelleren (vekslende synsvinkler). Fortelleranalysen skiller seg også fra den implisitte (usynlige) fortelleren og den eksplisitte (synlige) fortelleren. Synsvinkelen på teksten avhenger av fortelleren, og det er derfor viktig å redegjøre for hvilke kjennetegn de ulike fortellertypene har.
Allvitende forteller
Den allvitende fortelleren vet alt om hva som skjer i teksten - både tankene og følelsene til karakterene, hva som har skjedd i fortiden, nåtiden og fremtiden og værets påvirkning på handlingene i teksten osv. Denne type forteller er ikke en del av den egentlige fortelling. Den allvitende forteller kan enten være implisitt eller eksplisitt, avhengig av hvordan og om fortelleren henvender seg til leseren, kommenterer begivenhetene i historien eller om den gjør seg kjent i teksten.
Den implisitte, allvitende fortelleren vil aldri blande seg inn i løpet av historien og vil aldri kommentere eller på en annen måte forholde seg til karakterens handlinger, følelser eller lignende. Den implisitte, allvitende fortelleren vil alltid fortelle historien i tredjeperson:
«Ad de glatte marmortrinn var hun steget opp uten uhell, uten anstrengelse, alene båret av sin store skjønnhet og sin gode natur. Hun hadde inntatt sin plass i de rikes og mektiges saler uten å ha betalt adgangen med sin ære og sitt gode rykte. Og dog var der ingen, som kunne si, hvorfra hun var kommen; men der hviskedes om, at det var dypt nedefra.» (Alexander Kielland, Ballstemning)
Den allvitende forteller kan også være eksplisitt. Dette kan opptre på mange måter, men den mest åpenlyse måten er at fortelleren fungerer som en «leser». Denne fortelleren vil ofte snakke direkte til leseren:
“This is the story of how a Baggins had an adventure and found himself doing and saying things altogether unexpected. He may have lost the neighbours’ respect, but he gained - well, you will see whether he gained anything in the end.” (J. R. R. Tolkien, The Hobbit).
Den eksplisitte fortelleren kan veksle mellom å fortelle i tredje- og andre person, men tredje person er den vanligste. En eksplisitt forteller kan også gjenkjennes hvis teksten inneholder kommentarer til hendelser eller karakterens tanker og handlinger som ikke tilhører karakterene:
“Men den fremmede ville fremdeles stå stille i et øyeblikk og lure på hvem der bodde der. Alle som bodde i den lille byen, visste selvfølgelig hvem der bodde i Villa Villekulla, og de visste også hvorfor det sto en hest på verandaen.” (Astrid Lindgren, Pippi Langstrømpe går ombord).
For å gjenkjenne den allvitende fortelleren, må du være oppmerksom på om du blir presentert for flere synspunkter. Opplever du tankene eller følelsene til flere av karakterene?
Den allvitende fortelleren er ofte ikke en forteller som har stor betydning for handlingen i teksten, eksempelvis 1.persons fortelleren kan ha det, fordi denne personen vanligvis tilbyr et nøytralt perspektiv i stedet for et personlig perspektiv.
Personal forteller - Første person
Dersom en historie er skrevet med personlig pronomen, skiller en mellom første person og tredje person. Følgende skal vi se når en historie er skrevet i første person antall, altså ”jeg” eller ”vi”. Denne fortelleren er i skrevet i første person, da den bare kan fortelle historien fra sitt eget synspunkt:
«Det var faren min som ga meg den læreplassen. Han spurte meg ikke om noe først, om jeg hadde lyst eller noe. Han kom hjem og satte seg ved kjøkkenbordet og sa at nå hadde han gitt meg en lærerstilling hos Hansi» (Kim Fupz Aakeson, “Læringsstedet”)
Her vet vi kun hva jeg-personen forteller oss, og vi vet ingenting om hva faren sine intensjoner har vært når han skaffet sønnen sin en læreplass. Det er veldig tydelig i dette eksemplet hvordan en jeg-fortellers synspunkt er begrenset til jeg-personen sine opplevelser, tanker og følelser. Jeg-fortelleren har ikke innsikt i tankene og følelsene til andre karakterer, men fortellerens tanker fyller en stor del av historien, ettersom historien sentrerer om jeg-fortellerens opplevelse. Jeg-fortelleren er alltid eksplisitt, idet fortelleren her er en del av historien, og som oftest hovedpersonen.
Personal forteller - Tredje person
Dersom en historie er skrevet med personlig pronomen, skiller en mellom første person og tredje person. Dersom en historie er skrevet i tredje person ses dette med at pronomoene han, hun, det, de eller du er brukt. Her er fortelleren ikke en jeg- eller allvitende forteller, men binder seg til en eller flere karakterer. Det fokuseres på den valgte personens tanker, følelser, oplevelser osv. I motsetning til en allvitende forteller, vil en tredjepersons synsvinkel bare kunne fortelle om en karakters opplevelser om gangen. Et skifte mellom de ulike karakterenes synsvinkler vil kreve en tydelig oppdeling av avsnitt. I motsetning til jeg-fortelleren, forteller denne synsvinkelen alltid fra et tredjepersons perspektiv (han, hun, de). Denne synsvinkelen er oftest implisitt, da man kan si at denne type forteller fungerer som hovedpersonens eller hovedpersonens skygger, og ikke som en integrert del av handlingsforløpet.
Upålitelig forteller
Et upålitelig fortellerperspektiv er ikke en vanlig synsvinkel å skrive fra, men kan forekomme dersom man leser eller skriver en krimroman. Fortellermåten kan ta form som allvitende, personlig eller en jeg-forteller.
Det som kjennetegner et upålitelig fortellerperspektiv er sammenhengen i fortellingen, eller mangelen på det samme, og om fortelleren klarer å følge normene som er satt i teksten: Det kan oppstå uforklarlige hull i fortellingen, det kan vise seg som at fortelleren kan lyve. Eksempelvis kan fortelleren være en jeg-forteller som sier en ting, men gjør noe annet. Eller det kan være en forteller som tegner et bilde av en karakter som oppfører seg helt motsatt.
Den upålitelige fortelleren blir sjelden brukt, men du ser den av og til. Et eksempel er boken American Psycho av Bret Easton Ellis (også funnet på film), der leseren endelig må erkjenne at han / hun ikke kan være sikker på noe som har skjedd i boken. Ofte vet du ikke at det er en upålitelig forteller før historien er ferdig, og du sitter igjen med en følelse av at du har gått glipp av noe viktig.
Fortelleren på film
Fortelleren på film er annerledes å forholde seg til enn i en tekst. På mange måter har tekst mer spillerom når det gjelder hvilken informasjon som kan gis til leseren, mens seeren på en film er avhengig av å kunne avkode kameravinkler, lys- og bakgrunns elementer for å tolke det som skjer på skjermen, og det er derfor fortelleren filmer kan være langt vanskeligere å identifisere enn ved tekst.
Her er det viktig å forstå hvordan karakterene i filmen blir fremstilt og hvilken informasjon som blir gitt til dem: Ser du hjemmet deres? Hvordan blir de oppfattet når du først møter dem? Ser du handlingen i filmen fra deres perspektiv eller fra andres?
Tekstanalyse: Identifisere og bruke fortelleren i analyse
Når du skal analysere en tekst (novelle, dikt, kanskje en film), kan det være viktig å forstå hvilken slags forteller teksten har og dens betydning for historien. Synes du det er vanskelig å identifisere fortelleren så kan du bruke følgende spørsmål:
- Hvordan blir historien fortalt? I tredje person, andre person eller første person?
- Presenteres du for flere synsvinkler?
- Hvordan forholder fortelleren seg til karakterene?
- Hvordan forholder fortelleren seg til historiens handling?
Skulle du mistenke at du sitter med en upålitelig forteller, kan du prøve å identifisere fortelleren ved å stille deg selv disse spørsmålene:
- Gjør fortelleren eller karakterene noe annet enn du forventet?
- Er du i tvil om hva som skjer i teksten, eller føler du at du har gått glipp av noe?
- Virker hovedpersonen eller fortelleren upålitelig?
- Hvordan er fortellerens forhold til karakterene, og hvordan produseres de forskjellige karakterene?
Men husk at den upålitelige fortelleren er veldig sjelden, så les historien nøye.
Kilder:
Ellis, Bret Easton (2006). American Psycho, Random House
Lindgren, Astrid (1977). Pippi Langstrømpe brett, overs. Anine Rud, Gyldendal
Tolkien, JRR (2014). The Hobbit, Houghton Mifflin Harcourt, Boston
Westergaard, Mette B. og Thybo, Kurt (2011). Nede i novellenforfattere og danselærernes forenings forlag
Kielland, Alexander (1879). Ballstemning, Novellesamlingen: Novelletter (1879)
https://ndla.no/nb/subjects/subject:19/topic:1:195257/topic:1:195520/topic:1:195269/resource:1:48005
